En by i start og hvitt

Det er sjelden at du har en mislykket kake og en mislykket båttur på en og samme dag. Med mindre du er i Stockholm da.

Jeg hadde bare et par dagers stoppover i Stockholm, så jeg måtte ta til takke med et intensivprogram. Jeg er uansett en fan av peoplewatching og kaffebesøk fremfor turistmaraton og ved temperaturer godt under frysepunktet, er det best å være inne.

Rå betong varmer ikke

Gamla Stan i Stockholm har mye sjarm, også på vinterstid. Muligens litt turistisk, men den får meg til å huske hvorfor Skandinaver legger så stor vekt på tekstiler, naturlige materialer og kopp varm kaffe. Etter å ha godt en runde i snødriv, stiv kuling fra siden og blauta som har krabbet oppover buksebeinet og har nådd godt opp på leggen, er det ingen som vil gå inn til rå betong på veggene, futuristiske stålstoler og en iskald, utvannet coctail. Det du trenger da er alt som varmer og gir velvære; treverk, tykke stoffer og lammeskinn. Og for ikke å glemme en real kopp kaffe og et stykke kladdkake. Kladdkake betyr mislykket, klabbete sjokoladekake. Høres vondt ut, smaker himmelsk.

Svart-hvitt-bilder og nordic noir

På tross av mye sol kan Stockholm bli litt alvorstung på vinteren. Dagene er veldig korte som de er, og demringen på morgenen og kvelden varer derimot evig. Dette blandet med skitten snø, asfalt og grå bygninger blir bildene dine i svart-hvitt, enten du vil eller ikke. Men plutselig blir alt klart, i hvert fall for de som liker skandinavisk krim, eller nordic noir, som det heter. Den kommersiell og til motsetning faktisk salgbar  sjangeren og storebroren til det finske fjernsynsteateret fra 80-tallet, har altså et eget navn. De grå, trange gatene, fuktige av sludd gir mer en nok ideer og impulser for historier langt, langt vekk fra Astrid Lindgren.

Han hadde bare én jobb…

Før jeg begynner å se meg over skulderen, går jeg inn igjen. Men ettersom det er for tidlig å ta neste kaffepause, blir det museumsbesøk. Wasa Museet er verdt turen, et museum for den vel største Sjøfartstabben i historien. Skipet ble bygget for den svenske marinen på begynnelsen av 1600-tallet. Det var vel ikke det største av sitt slag, men med utallige skulpturer og utsmykninger og et skipsartilleri som har vaska seg, kunne det måle seg med de største krigsskipene på den tiden. Skipet var i grunn alt unntatt én ting: sjødyktig. En god kilometer fra havn synker skipet som en dupp på sin jomfruferd, og blir liggende til det blir hevet over 600 år senere.

Inne i museet lukter det litt som om skipet ligger på havbunnen fremdeles. Det er ikke nødvendigvis en vond lukt, mer som en noe annerledes 4D effekt. Men vi må ikke glemme at skuta er kjempesvær og ganske så imponerende, der den fyller rommet.

Da var det tid for neste kaffepause igjen. Kanskje til og med en krim.

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSaveSaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave