Shopping med vennegjengen

Flokkshopping – en studie i å handle

Flokkshopping – en studie i å handle 300 449 Parsley of Happiness

Siden Sex and the City vet vi hvor fantastisk det er å handle med vennegjengen. Sprade gjennom handlegatene i totalt underlige outfits, drikke en kaffe her, kjøpe et par Jimmy Choos som alle E.L.S.K.E.R der og drikke en cosmopolitan der. Jeg har prøvde det et par ganger, helt sånn er det ikke.


Vi over 30:                                                              

Flokkshopping – en studie i å handle

(hvordan der virkelig er å handle sammen med vennegjengen)

Ofte har jeg en følelse av at hjernen min er kun ute etter effektivitet. Svaret på dette er ja, i hvert fall når det kommer til shopping.

Etter Sex & the City metoden

shopping handle vennninnerSiden Sex and the City vet vi hvor fantastisk det er å handle sammen med vennegjengen. Sprade gjennom handlegatene i totalt underlige outfits, drikke en kaffe her, kjøpe et par Jimmy Choos som alle E.L.S.K.E.R der og drikke en cosmopolitan der.

Jeg har prøvd det selv mange ganger, og det er ikke akkurat slik det forløper seg.

Eufori-fasen

Dagen begynner som regel helt greit. Vi treffes først til frokost med gjengen, (forresten så heter det ikke gjeng lengre, det heter squad, bare spør Taylor Swift). Vi skråler forventningsfullt over alt vi skal handle før vi setter i gang. Allerede ved første butikk er det kritisk. Det går omtrent som det her:

«Vil dere gå inn her?»

«Ja, hvorfor ikke, de har ganske mye bra»

«Vi har jo nok tid?»

«Jeg fant en perfekt bukse her en gang.»

Oversatt betyr dette, at jeg går alltid inn her, men finner aldri noe. Buksa ble kjøpt i studietiden, på et budsjett så trangt som en hold-in-truse.  Det er fullstendig sløsing av tid, derfor vi går inn.

I en butikk forvandler jeg meg til en høyteknologisk scanner fra FBI eller noe sånt. Jeg går et par skritt inn i butikken, utfører en 360° Scan. Innen få sekunder kan jeg avgjøre om det er et besøk verdt eller ikke, og innen enda færre sekunder er jeg ute igjen. Med squaden er alt annerledes.

Så snart vi er inne begynner vi å skyve kleshengere. Pappa gjorde alltid narr av kvinners adferd i klesbutikker. Med en energisk bevegelse veivet han armen fra høyre til venstre mens han lagde lyden: „kvitsj“, „kvitsj“, „kvitsj“. Jeg var ung og naiv og kjeftet for full hals, han hadde jo ingen aning om hva han snakket om.  Gu, som jeg hater det, når han har rett!

 Åh – så søt – fasen

Den første som finner noe, tar plagget i hånden og høster et par ”åh, den er søt”, ”den fargen passer til deg”, ”vil du prøve den?”, „tror den vil kle deg kjempegodt“ sistnevnte betyr så mye som: „jeg har aldri i livet kjøpt den selv, men jeg kommer ikke på noe pent å si“. Dette ritualet gjentar seg til alle har holdt minst et klesplagg i hånden, og alle minst en gang har sagt en variant av ”åh, den er søt”, ”den fargen passer til deg”,  „tror den vil kle deg godt“. Deretter går vi ut igjen, ingen har kjøpt noe. Klokken er halv ett.

Men så var jo dette bare oppvarmingen da.

Tålmodighetsprøven – fase 1

Den virkelige tålmodighetsprøven er den venninnen, som aldri kan bestemme seg. Ja, du vet hvem jeg snakker om.

Etter at hun har gått rundt å kikket i noe som føles som en olympiade, finner hun endelig en bluse som hun har lyst til å prøve. Som regel en hvit t-skjorte, en blå bluse eller et annet plagg, som er helt fri for risiko. Jeg hadde ikke en gang brydd meg om å prøve det, men hadde tatt det med i det jeg gikk forbi, som en pakke tyggegummi ved kassa i matvarebutikken.

Hun går inni prøverommet, det er jo det lureste, jeg innrømmer det. Men som forventet passer blusen perfekt. Hun veier grovt regnet 20 kg mindre enn meg, spiser hovedsakelig salat og trener yoga tre ganger i uka. Likevel står hun minst 15 minutter i prøverommet.

„Hmm, jeg er ikke helt sikker, kanskje jeg skal prøve en størrelse mindre? “

For at vi skal komme oss videre, (jeg gjentar: effektivitet), løper jeg å henter en størrelse mindre og tar med den samme blusen i hvitt. Her må du bare stole på meg.

„Denne størrelsen er bedre, syns du ikke?“

„Å ja!“

„Den er veldig blå, kanskje jeg skal prøve den i hvit også?“

Hva var det jeg sa? Jeg gir henne den hvite blusen.

„Jeg er ikke sikker på om jeg liker halsen. Har de den samme blusen, men med en rundere hals?“

„Ja, selvfølgelig!“

Nå har damen i butikken tatt over. Hun har vel skjønt at hun må ta dette i egne hender om vi skal ha en sjanse. Hun løper av sted og kommer tilbake med fem så godt som identiske bluser. Alle prøves, vurderes, men kjøpt blir de ikke. Jeg svetter, nervene ligger ikke helt blank enda, men jeg vet hvor jeg finner de, for å si det sånn.

Tålmodighetsprøven – fase 2

I neste butikk fortsetter vi i samme stil. Igjen blir hun stående ved en blå bluse. Dersom du tror at vi nå begynner forfra igjen, tar du helt feil. Nå er problemet bar blitt enda mer komplisert. I tillegg til all usikkerheten rundt størrelsen, halsen, farge og så videre, har vi nå et helt nytt problem, er denne blusen finere en den i forrige butikk?

Jeg er løsningsorientert, om noe udiplomatisk, og gir min ærlige mening og avgir min stemme for en av blusene. Hun tar i mot det med takk, for dermed ignorere det fullstendig. Vi tilbringer ytterligere fem minutter foran speilet.

Men så, som lyn fra klar himmel, tar hun en beslutning, eller noe i den retning.

„Er det mulig å legge igjen denne blusen? “ Dame i butikken har noen underlige skjelvinger i høyre munnvinkel.

Whaaaat?

Hva er egentlig poenget med å legge igjen? Dette er da bare nyttig dersom du har den aller siste modellen i hånda, er det ikke?  En blå bluse vil ikke bli solgt ut i løpet av ettermiddagen, ikke en gang om alle bankansatte løper av sted å handler nye bluser, vil det gå tomt for blå bluser.

Jeg strever hardt med å være en god venninne og holder munn så godt det går, men innvendig hyler jeg av full hals: „kan du for guds skyld kjøpe den blå blusen!“

Fasit: totalt mislykket

Vi forlater butikken for n-te gang uten å ha handlet noen ting. Det vil si, men hun har ikke kjøpt noen ting. Jeg har kjøpt et par søte sokker med kattemønster, en lue og en ny lommebok som passer perfekt til sokkene. Hva ellers skulle jeg gjøre mens jeg ventet?

Over en kaffe vurderer vi atter en gang pros og cons ved de to blusene. Plutselig har hun noe som ligner en åpenbaring.

„På mandag skal jeg og mamma til kjøpesenteret, der har de alltid fine bluser. Jeg venter å ser om jeg finner noen der.“

„NEEEEEEIIIII !!!!!“

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave