Jakten på filmscenene (og andre ukjente destinasjoner)

Putt Bridget Jones, Livet med Larkins (husker du den?), The Holiday, en Jojo Moyes-roman og Postman Pat i et glass. Rist godt og hell alt på et fat. Plukk bort rusk og rask som regn, en tragisk kjærlighetshistorie og fast-food. Det du sitter igjen med er Sør- England (du vet, hele greia er Stor Britannia, den nedre halvdelen er England, dette er typisk skolekunnskap, som aldri sitter…)

Nyt det hele med en kopp English breakfast te og du har en reise du vil huske lenge.

Ta med deg kaffen og sett det ned et sted. Foto: Trine Saurstroe

Hvordan planlegge en roadtrip

Hvordan planlegger du en biltur? Som en film-nerd er jeg fristet til å lete etter steder hvor noen av mine favoritt-chickflicks ble filmet.

Jeg bestemte meg likevel for min godt testet, om litt tvilsomme metode: Jeg søker på utallige plattformer etter de søteste og mest autentiske overnattingsplassene. Her går jeg ikke etter luksus eller trender, det må bare være litt spesielt, autentisk og pent. Hvor de er, er ikke så nøye.

Ferie er å ikke sminke seg før en går ut av døra om morgenen. Foto: Trine Saurstroe

Mange vil si, inklusive meg selv for noen år tilbake, at hotellet er jo ikke så viktig, vi skal jo bare sover der allikevel. Jeg er over denne fasen. Nå vil jeg ha et hotell, et pensjonat en bed&breakfast hvor jeg kan sette meg ned med en bok og nyte interiøret og arkitekturen eller en pent dekorert hage.

Og hva filmstedene angår, ta det med ro, det kommer jeg tilbake til, jeg lover.

Resultatet (i hvertfall for Sør – England)

Vi henter leiebilen og bruker noen minutter på å venne oss på å kjøre på den andre siden av veien. England har så absolutt utviklet en forkjærlighet for rundkjøringer, men bare et fåtall av dem er faktisk runde.

Første stopp er en liten bed and breakfast, Coombe Lodge Farm House et lite stykke utenfor Bristol. Gammelt, vinklet hus og nydelig stor hage med mange koselige sitteplasser. Jeg kunne ha sittet der i dagevis, men før eller siden blir man sulten. Og som i en britisk film, går du på puben. Det viser at i England er nærmeste pub alltid innen gangavstand.

Vi går nedover en smal vei med en steinmur på den ene siden og en hekk på den andre. Alle som har sett Postmann Pat vet hva jeg snakker om. Gjennom en port over et jorde med kyr, gjennom nok en port og over et jorde med sauer. Den siste porten fører til et par steinhus og puben som er målet vårt. Plume of Feathers, en 200 år gammel pub som er tatt ut av læreboka. Lavt under taket, tregulv, trevegger, tremøbler, trebar og mange typer øl. De har andre drikker på menyen også, men det føles litt som å banne i kirka å bestille noe annet enn en real ale.

Det skal finnes en annen pub i området, som etter sigende også er veldig gammel men hvor tiden har stått stille. Her skal voksdukene være de samme som for 70 år siden, ingen ting er blitt flyttet på. Vi fant den ikke og hadde ikke tid til å lete mer, men om noen skulle dra dit en gang, fortell hvordan det var! Den skal være et besøk verdt.

En hyggelig Englender, som slo følge med oss til puben. Foto: Trine Saurstroe

Vær forberedt på å endre planene

Logisk sett skulle listen med reisemål bli kortere jo mer du reiser. Men sånn er det ikke. Du reiser et sted og først når du kommer dit blir du klar over alt som virkelig er å se, men som du ikke har tid til. Så listen blir bare lengre jo mer du reiser. Jeg beklager denne realitychecken.

Områdene rundt Bristol er et sånt sted. Byen selv er grei nok, men områdene rundt, som Cotswolds mot nord og Somerset mot sør er fulle av små landsbyer, med veldig høy fotomotivfaktor. Det skjer kanskje ikke så mye her, men naturen kan ta pusten fra hvem som helst. Dessuten bugner det av pene hager og hus til inspirasjon. Jeg har nå en liste med blomster, jeg bare må ha i hagen min og mange koselige dekoideer for både hage og innendørs.

Vi hadde planlagt en dagstur til Cardiff, men når vi spiser frokost blir vi overtalt av to andre gjester og vertinnen vår til å dra til Bath i stedet. Byen er kjent for sine romerske bad, derav navnet. (Jeg elsker den glassklare logikken). En koselig gammelby med masse små butikker og caféer liggende tett rundt det gamle badet med kildene, som romerne bygde for 2000 år siden. I museet/badet kan du ikke bade, men det er et rikelig utvalg med dag-spaer i og utenfor byen.

Jeg er glad vi tok turen, Cardiff må vente til neste gang.

En av mange supersøte caféer i Bath. Foto: Trine Saurstroe

Stonehenge  – fra mann til maskin

Vi ”stikker” innom Stonehenge på vei videre sørover. Jeg har litt vanskelig for å bestemme meg for hva som er mest imponerende:

Hvordan disse utrolige steinformasjonene har kommet dit de har eller det utrolige turistmaskineriet, som England har gjort utav det?

Verdt å se, men på en time er det unnagjort. Jeg må vel nevne at det er 37° C og at jeg er ikke så veldig god til å takle varme. Så jeg beklager til Stonehenge om jeg har behandlet deg urettferdig, jeg var muligens i hetetåke (tåke ikke tokt, jeg er ikke ung lengre, men dit har jeg ikke kommet enda).

Hvorfor Bournemouth?

Vindblåst landskap ved Jurakysten. Foto: Trine Saurstroe

God og varm fortsetter vi turen ned til Bournemouth, men ikke uten en litt ullen magefølelse. En gammel mann vi treffer på en pub, spør overasket:

–  Bournemouth, hva skal dere gjøre der ??!?

Vertinnen vår ved Coombs Lodge Farm House er utrolig hjelpsom og hjelper oss med bordreserveringer og reisetips av alle slag, men når det kommer til Bournemouth, slår hun bare ut med armene:

–  your`re on your own, jeg har ingen aning hva dere bør gjøre i Bournemouth.

Jenta vi treffer ved frokost er det litt mer hjelp i.

Mønstrete teppegulv, stormønstrete gardiner, farget glass, engelsk frokostsal på sitt beste. Foto: Trine Saurstroe

–  Selvfølgelig kjenner jeg til Bournemouth, jeg studerte der.

Lettet over endelig en mulighet til å få litt insiderinformasjon, spør vi naturlig hva som er verdt å se i Bournemouth. Da blir det stille en stund.

–  Det er en strand der

Ja, det hadde vi jo sett på nett, egentlig. Men Boutiquehotellet Langtry Manor så bare så nydelig ut på nett, så vi lar ikke dette lille tilbakeslaget ta motivasjonen fra oss.

Hotellet i Bournemouth er derimot like søtt som på bildene. Vi får rommet helt øverst under taket. Ta hvilken som helst dag i løpet av resten av året og det hadde vært en drøm. På rekordsommerens varmeste dag er det, jeg er sikker på at mine nordlendingsvenner har et mye bedre utrykk for denne temperaturen, men la oss for enkelthets skyld si at det er lunt. I England er like vant til varme som oss nordmenn og sløser ikke bort resursene på klimaanlegg, vi får en ventilator. Vi kunne like gjerne ha fått et par ullsokker.

Dette er en «britisk» strand, om dere skjønner hva jeg mener. Foto: Trine Saurstroe

Bournemouth er et godt utgangspunkt for det karakteristiske landskapet langs den engelske kysten. De nesten 200 meter høye klippene langs Jurakysten stuper ned i vannkanten og blottlegger 185 millioner år med historie i stein, og har vært på UNESCOs verdensarvliste siden 2001. Jeg benytter sjansen til et lite bad i det krystallklart havet. Det er ikke så kaldt som det ser ut til, til gjengjeld ser det temmelig kaldt ut.

Selve Bournemouth viser seg å leve litt opp til sitt rykte. Stranden er en fin, britisk strand og er en sentral del av byen. Jenta, som hadde studert her, gjorde gåsetegn med fingrene i det hun sa at stranden er ”britisk”. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente da, men jeg skjønner det nå. Vi snakker om en strand med grov rundslipt singel og ikke finkornet, hvit puddersandstrand, som kommersielt sett skal være det beste. Men stranden er ren og fin og jeg spiser en av de beste salatene jeg har spist på lenge på en av restaurantene på strandpromenaden her. Søtpotet og haloumi, en ”mindblowing” kombinasjon i en salat.

Ettersom det er fotball-VM og England spiller, er det bare å finne en pub med store TV-skjermer. Det er jo ikke så vanskelig, utfordringen er heller å få plass et sted. Vi lykkes til slutt og tilbringer kvelden på en semi-engelsk pub med fotball. Dette er England på sitt beste.

Bournemouth gjør sitt beste og jeg synes vi skal gi den litt kreditt for det.

Vi forlater Bournemouth for å ta en stopp i Portsmouth. Her er det også masse historie, men også en enestående mulighet til å shoppe og spise godt. Vi bruker mesteparten av tiden og pengene på Gunwharf Quays outlet center og den historiske delen gjør vi unna ved å spise på den eldste puben i Portsmouth, the Dolphin. Jeg har ingen bevis for at den er eldst, men med solid, værbitt interiør, tradisjonell pubmat og quiz-night hver torsdag stemmer det nok, det de sier.

Brighton and Hove

Denne trappen er til å få godt humør av. Foto: Trine Saurstroe

Ferdigshoppet og mett ankommer vi Brighton and Hove. Brighton and Hove fikk bystatus som èn by i 2000 etter at de to byene hadde vokst sammen til et stort urbant område. Vårt hotell ligger i Hove og sammenlignet med Brighton er Hove et rolig, kanskje typisk villastrøk i England, med velstelte fasader, en dyr bil i innkjørselen og godt voksne menn, som går tur med hunden ved soloppgang. Men Hove har noen få gater med yrende liv og mange små, koselige restauranter av alle slag, her kan du unnslippe travle og til dels turistiske Brighton. Hove er i tillegg en studie i fine inngangspartier. De rutete og mønstrete flisene  opp trappen har vært der lenge før de er blitt så moderne som de er nå, og fører som oftest til en imponerende inngangsdør.

Langs strandpromenaden mellom Hove og Brighton får du stort sett alt mulig. Foto: Trine Saurstroe

Du går til Brighton på 20 minutter langs strandpromenaden. Noe du bør gjøre uansett hvor du velger å bo. Den nye og gamle piren hører liksom til det obligatoriske programmet når du kommer til Brighton. I motsetning til strandpromenader langs Middelhavet, bærer den preg av at det ikke bare er turister som handler her. Overraskende få T-skjorte- og suvenirbutikker, derimot mange små kaféer, iskiosker, kunstgallerier, sjømatbutikker og krimskramsbutikker. De fleste kaféene har innendørsservering og butikkene er faktiske rom og ikke bare to stativ med solbriller og postkort. Jeg tar det som tegn på at selv om sommeren en gang tar slutt, vil du fremdeles få en kaffe her.

Brighton Pier er vel Brightons mest kjente byggverk og fotomotiv. Foto: Trine Saurstroe

I selve Brighton får du litt middelhavsfølelse, spesielt området the Lanes. Trange gågater med alt du kan ønske deg av klær, kosmetikk, innredning og nikknakk, både fra kjente og lokale merker. Og selvfølgelig gatekafféer og restauranter. Alt i fint dekorerte butikkvinduer. Dette er generelt noe englenderne er veldig flinke på, de fleste inngangene og butikkvinduene er velstelte og innbydende og nydelig dekorert. Hvem skulle tro at window-shopping faktisk kunne være en nytelse? Skulle du nå ha igjen litt på feriebudsjettet, slik at du kan unne deg en tur inn i butikkene også, ses dette på som et ekstra pluss.

Plutselig blir gatene bare trangere og trangere til det knapt går mer enn en person i bredden. Det kan virke som om du på de siste 10 meterne har forlatt England, krysset Middelhavet og befinner deg midt i medinaen i Fez eller Marrakech. Vi befinner oss i en trang labyrint med antikke og vintagegullsmeder på rekke og rad på hver side. Litt vel vintage for min del, men det er jo smak og behag, et spennende strøk er det uansett.

Brighton har masse historie og et vidt tilbud for et voksent publikum, men som universitetsby holder byen seg ung og er et reisemål som passer like godt for tenåringer, som for barnefamilier eller pensjonister. Vi må ikke glemme  språkreisegruppene, som små fargeklatter springer de ut overalt. En gruppe ungdom med oransje sekker her, en gruppe med rosa T-skjorter der og en med grønne capser sittende i parken.

Reisens banansplitt

Slik ser en ekte filmstjerne ut. Foto: Trine Saurstroe

På vei til siste stopp tar vi en pause i Shere. En nydelig liten landsby og innspillingssted til flere romcom-klassikere som blant annet The Holiday, The Wedding Date, Bridget Jones, The Edge Of Reason, Four Weddings & A Funeral (hviiin!!!). Så ja, mine prinsipper fra tidligere om ikke å reise til filmsteder går opp i en lyserosa sky av røyk på reisens tredje siste dag.

Dette er en bakgate i Shere, ikke en gang den mest velstelte flekken i min hage ser så lekker ut. Foto: Trine Saurstroe

Landsbyen er veldig liten, så hver eneste turist føles som en busslast, men her er det idyll nok til alle. Søte hus, pene hager, små uimotståelige butikker og en liten elv med små steinbruer. Dette er reisens banansplitt, hver for seg er banan, sjokolade og iskrem kjempegodt, har du alt i en skål, er det et lite stykke himmel.

Wimbledon

Hotel du Win i Wimbledon: nydelig dekorert i kolonistil. Trine Saurstroe

Jeg kunne ha skrevet at Wimbledon er mye mer en tennis, men det er det jo ikke.

Vårt siste stoppested er Wimbledon. Vi overnatter på Hotel du Vin, Wimbledon. Eksklusivt innredet i kolonialstil, men likevel er alt i tennisens tegn. Men nå er jo tennis hovedgrunnen til at vi er her, så da er det bare å kjøre på.

Første dagen koser vi oss med tennisturnering i brennende sol over Court No. 1, med jordbær og krem, pimm`s og alt som hører til. Stemningen er upåklagelig og en tur til Wimbeldonturnerningen anbefales på det sterkeste.

Neste dag sprader vi gjennom gatene i Wimbledon Village. Byen består kun av hovedgaten med noen få avstikkere. De er fulle av butikker og kaféer med små, fargerike bord og stoler på fortauet side om side. Også her prøver butikkene å overgå hverandre i å ha den fineste fasaden og de mest innbydende vinduene. Alle har de tennis tennis som tema, det er utrolig at man kan blande tennis inn i så mye forskjellig.

En og annen rytter på hest skritter forbi deg på gaten. Men du kan ta det helt med ro, her har hestene sitt eget trafikklys, så alt går ordnet for seg. I England tenker de på alt.

Før vi må sjekke ut og reise hjem, finner vi oss en benk i skyggen av et tre på Wimbledon Common og leser en bok. Wimbledon Common er 450 hektar park, skog og plener åpent for offentlig bruk. Her er det nesten like mange hunder som mennesker og en perfekt plass til å slappe av litt.