En ode til mamma

En odé til mamma

En odé til mamma 3889 4528 Parsley of Happiness

En odé til mamma – Når du ikke har barn selv, har du derimot mer tid til å betrakte mammaer og hvordan deres verden beveger seg i en bane like en krussedull. Jeg ville aldri komme på tanken på å gi tipps om hvordan man skal oppdra barn, men en rekke førstehånds informasjon om mammaers adferd gjør med til en spesialist, synes jeg selv i hvert fall. 

Det er ikke til å putte under en concealer, at kroppen endrer seg når du blir eldre. Og det er ikke alltid til det bedre, som en god vin. Etter at du har passert stadiet 3.0 er det ingen vei tilbake.


En ytterst ukorrekt antropologisk observasjon av mødre:

En odé til mamma

år du ikke har barn selv, har du derimot mer tid til å betrakte mammaer og hvordan deres verden beveger seg i en bane lik en krusedull rundt solen. Jeg ville aldri komme på tanken på å gi tipps om hvordan man skal oppdra barn, men en rekke førstehånds informasjon gjør med til en spesialist i mødres adferd, synes jeg selv i hvert fall.

Bare så det er sagt, jeg tar av med min imaginære hatt for alle mammaer, dere er alle helter, om ikke bittelite grand komisk tillegg ;o)

Den nye tidsalderen

Så snart det er barn inn i bildet, begynner en helt ny tidsalder. Det er vel i og for seg forståelig. Det er som med alle store begivenheter, det begynner en ny æra. Men for foreldre begynner i tillegg en helt ny tidsregning, fra og med nå er det bare før og etter, som ved Jesus liksom, alle begivenheter blir regnes i og forklares med barn.

Ny tidsregning for mamma

Photo by Jess Watters on Unsplash

– Det var før vi hadde barn.

– Der har vi ikke vært siden vi fikk barn.

– Etter vi fikk barn er vi mye oftere i svømmehallen.

Og „etter-kalenderen“ er ikke lenger delt inn  i år og måneder, men, ja du gjettet riktig, i barn:

– Denne buksa kjøpte jeg da Dorothea ble født.

– Garasjen bygde vi mellom Harald Gustav og Rudolfine.

– Nei, det er ikke så lenge siden den ferien, Justin var jo med.

– Jeg har ikke hatt så kort år siden Coco Vanessa begynte på skolen.

Og så snart barna begynner på skolen, er det bare kaste inn håndkle for oss barnløse.

– Når skolen begynner igjen, må vi treffes på en kaffe.

– Kan vi ikke forskyve det til etter vinterferien?

Er de noen som kan fortelle meg når jeg får den kaffen?  Og når i himmelens navn er vinterferien?

Ok, skolen begynner på høsten og vinterferien vil nok være på vinteren en gang, men bortsett fra det må jeg håpe på at venninnen min ringer når hun blir kaffetørst.

I mellomtiden legger jeg min lit til min gammeldagse tidsregner, som er så pålitelig som et sveitsisk urverk. Den gir meg alt jeg trenger å vite om årstider.

Det går superraskt å kjøre på jobb, men skal jeg ut på en lengre strekning, er det et kaos uten like = skoleferie

Kjøre på jobb går kjempetregt, men lange strekninger flyter som en drøm = skoletid

Et altoverskyggende og uinnskrenket trafikkanarki = skolefri dag, planleggingsdag,  innklemte dager og hva de nå alle heter.

Jeg har en mistanke om at den sistnevnte ble introdusert av anti-rynkekremprodusenter. For etter en sånn dag trenger jeg hele krukken. Noen ganger rører jeg til og med ei teskje inn i kaffen, jeg håper på en indre balanse.

 

Håndveska

Håndveska er heller ikke det samme med barn. Det er vel klart at en clutch ikke er det mest praktiske for mammaer,  men på den andre siden er det ikke bare mammaer som liker store shoppervesker. Men så mener jeg ikke type veske heller, jeg tenker på innholdet.

Full vest for mamma

Photo by STIL on Unsplash

Sånn før vi begynner, skulle du strande på en øde øy og du får ønske deg en person, som er på øya sammen med deg, velg en mamma med veske! Da er du sikret for absolutt alt.

Det er jo ikke sjelden at jeg søler drikke på (eller enda verre i) håndveska. Men det er ikke noe problem, mammaen har lommetørklær, fuktighetskluter og desinfeksjonsmiddel i veska, sånn for sikkerhets skyld. Hun har en plastikkbeger også, om jeg trenger det. Det er lettere å drikke fra en kopp enn fra ei flaske.

Men et lommetørkle har vel alle i veska, sier du? Joda, mulig det, men så er vi ikke ferdig enda heller da.

– Jeg er sulten, skal vi gå å kjøpe oss noe å spise? spør jeg

Mamma: – Jeg har en müslibar og en gulrot i veska, som du kan ta.

Hm, det høres jo sunt ut. Müslibaren har en merkelig bulk i midten, men pakningen er hel, så det går vel greit. Et veldig blankt drops har klistret seg fast på gulroten. Mamma putter dropset i munnen, tørker av gulroten og gir den til meg.  Hvem sa at livet er en lek?

Skolen har begynt på igjen så det er vel høst, eller omvendt, så i farta bemerker jeg at det begynner å bli kalt.

Mamma: – Jeg har en cardigan i veska, den kan du ta på deg.

Jeg tørr ikke å nevne at bilen min trenger nye vinterdekk. Jeg er redd for hva hun da vil trekke ut av veska.

 

Jobbsøknaden

Med barn blir begrepet relevant arbeidserfaring så tøyelig som strekkmerker. Det er en kjent sak at fokuset i livet endrer når man får barn, men i tillegg begynner radaren for relevant informasjon å vise litt feil retning.

Skrivebord mamma mødre working mum

Photo by rawpixel on Unsplash

Søknaden fra studenten som akkurat er kommet ut av universitetet lar telefonkatalogen (for dere som husker den) virke spennende i sammenlikning. Her listes hver eneste lille detalj fra speiderens kakelotteri fjerde klasse til helgejobben som avisbud. Åpningstalen for det lokale langrennsløpet er selvfølgelig ikke glemt. Og alt dette med knallharde argumenter hvorfor dette gjør henne til den rette for jobben. Jeg må innrømme at det i seg selv er en bragd.

På samme måte agerer menn i alle aldersklasser. Her blir enhver enn så uviktig rolle polert til den stråler. Ansvarlig for julebordet i to-mannsbedriften blir til Evenrtmanager, jobben som kontorassistent blir til Facilitymanager og det månedlige kaffebesøket hos bestemor på hjemmet finner du under spesielle kvalifikasjoner som „sosialt engasjement“.

Så kommer mamma og søknaden kommer tilbake til bakkeplanet igjen.

Og på spørsmålet om hun kan gi en kort presentasjon av seg selv, legger hun i vei:

– Jeg er gift og har tre barn, Agathe Leonora er seks og har nettopp begynt på skolen, Leah Chantal er 4 og går i barnehagen, og lille Kevin August Baldrian Junior er 25 måneder og er hos dagmamma. I dag blir han hentet av bestemor.

Hver-eneste-gang!

Nå er det ingen som påstår at det er en lett oppgave å oppdra Kevin Junior, men sammenhengen til denne jobben som økonomikonsulent for bedriftskunder er noe uklart.

Det blir stilt i romme, stille spørsmålet på nytt virker merkelig, vi fortsetter.

Det er ikke sånn at familiestatusen skal være en hemmelighet, men det bør heller ikke komme som første punkt på søknaden. Og de fleste mammaer har mye relevant erfaring å brife med, men det tilhører ofte „før“-tidsalderen og er så godt som glemt. 

Den første post-graviditet-festen  

For mange er minnene om den første sexen noe i denne duren; til å begynne med er det store forventninger, høy spenning og litt nervøsitet som gjelder. Da kommer en for tidlig, muligens før dere har satt i gang på riktig og før du vet ordet av det, er det over. Man sovner.

Party Mamma fest

Photo by Brooke Lark on Unsplash

Omtrent på samme måte er det når du skal/vil gå på fest sammen med en mamma første gang etter svangerskapet.

Som en målrettet kamel har hun tørstet seg gjennom svangerskapet, men endelig kan Rose Pamela drikke av flaske og vi er rimelig sikre på at pappa kan greie en hjemme alene kveld, med bestemor som reserve.

Alle mammaer har flyttet på landet, for her kan Kanye Halvor få en mye mer pedagogisk og sikkert også ergonomisk oppvekst (som sagt, jeg har ikke så mye greie på dette her). Så vi treffes i byleiligheten til en av ikke-mammaene på vorspiel.

Stemningen er høy, nærmest euforisk. En gjenfunnet frihet feires med høy latter og skrål. På bordet står det mengder av salviedrops, After-Eight, rosenkål, hvitløksbrød og chillichips og alt annet, som man ikke bør spise når man ammer. Og Prosecco, mange flasker Prosecco.

Korken skyter i været og livet er herlig. Det første glasset er halvtomt og larmen har nådd nye høyder. Noen er allerede kommet til filosofifasen, andre begynner så smått på melankolifasen.

Glasset er nesten tomt og de første skjuler et gjesp mens en annen ser på klokka.

– Halv ti, det føles som om det er mye senere!!

Jeg går på do og på vei tilbake tar jeg med en nye flaske prosecco fra kjøleskapet, sånn for sikkerhets skyld. På stuen har mammaene begynt å rydde opp.

– Vi går å legger oss, vi orker ikke mer, men det var så gøy. Og vi vil jo nyte at vi har senga alene for en gangs skyld.

Jeg kan vel avbestille den drosjen, som skulle kjøre oss til utestedet. Proseccoflasken er halvtom og alt av snacks er oppspist til den siste smulen.

Til gjengjeld er stua skinnende ren på minutter. Det skal de ha, mammaer er verdensmestre på å rydde opp.

Mamma

Photo by Andrik Langfield on