Førjulstiden flyr og jeg kommer etter

oen ganger faller gamle tradisjoner fra  og nye tradisjoner kommer til. Jeg for min del, synes ikke det blir skikkelig jul uten masse mennesker, julesanger på repeat, en julebelysning som alene sørger for global warming 6 uker i året og hvor stressnivået er på høyde med julestjernen. Ja, du tenker riktig, på en flyplass sånn rett før jul. Og det er jeg ikke alene om, alle reiser ett eller annet sted i julen. Hvorvidt de kaller det en juletradisjon, skal være usagt. Jeg føler meg som en slapstick-komedie a la Hovmesteren, bare i farger. I Hovmesteren skjer det samme skjer hvert år og jeg ler hver gang. Det samme er det med flyplassen i førjulstiden, men her ler jeg ikke så mye.

Når undertøyet ditt møter deg på rullebåndet

Spenningen stiger allerede før jeg får sjekket inn. For selv med nesten tjue års erfaring, overrasker det meg like mye hver gang hvor trangt det blir i kofferten når jeg presser ned klær for en måned (minst), julegaver, et strykejern, 5 bøker, julepynt og seks par sko. Jeg banker i bordet nå, for det har enda ikke skjedd at glidelåsen til kofferten min har gitt etter for trykket.

Selv om jeg i like mange år har forberedt meg mentalt på å se kjent undertøy, julepakker og mammas julekjeks komme mot meg på bagasjebåndet etterfulgt av en tom koffert.

Jeg og kofferten feirer jul hver for oss

En annen ny tradisjon er at jeg og kofferten min feier jul hver for oss. For selv om vi reiser sammen er det blitt til en tradisjon at kofferten tar seg en runde på egen hånd og kommer etter noen dager senere. Jeg gir han denne friheten. Ulemper: Jeg har ingenting å ha på meg og julegavene kommer når de kommer. Fordeler: Kofferten levert direkte på døra, som med min overvekt, virkelig er en fordel. Men tilbake til flyplassen. Innsjekkingen går som regel greit Etter litt har jeg fått levert fra meg kofferten, og betalt overvekt. om det er året for det. Så er det å ta veien mot sikkerhetskontrollen, som er slitsom på en rolig dag.

En håndfull nerver til et godt formål

Uten å avsløre for mye av mine heller dårlige treningsvaner så kan jeg bare si at aldri har jeg så høy puls som i sikkerhetskontrollen på flyplassen eller i store matforretninger. Før jeg vet ordet av det ligger nervene så langt utenpå både vinterjakka og vottene, at jeg like godt kunne like godt ha donert dem til en trengende, hos meg gjør de ingen nytte uansett. Det er jo tross alt vinter, så jeg har på meg skjorte, ullgenser, jakke, skjerf, ullvotter, støvletter, utenpå superundertøyet forstår seg. Halvparten av alt dette må av oppi boksene, sammen med smykker, kamera, PC, håndkrem, reservebatteri. Jeg trenger i snitt fire av disse boksene, før jeg har gått helt i oppløsning.

It`s beginning to look a lot like Christmas

Det tar tid. Den eldre mannen bak meg gir meg et stressa og megetsigende blikk. Selvfølgelig har jeg dårlig samvittighet, nå har han ikke mange årene igjen og noe av denne tiden må han tilbringe bak meg i kø. Det var nok ikke slik han hadde planlagt å tilbringe pensjonisttilværelsen.

”Stipi»-metoden

Nå er det bare å komme igjennom scanneren uten å måtte ta av meg skoene. Jeg håper egentlig på det, for de rosa ullsokkene jeg har på meg matcher ikke helt til buska jeg har på meg. For å være helt ærlig, de matcher de ikke noe i det hele tatt egentlig, men de er kjempebehagelige og jeg fikk ikke plass til de i kofferten. Når jeg er kommet vel igjennom kjenner jeg at anspentheten slipper litt av taket. Så står den vennlige, men svært strenge damen bak rullebåndet, med et godt tak i trillekofferten min. – Kan jeg få åpne denne her? Selvfølgelig får hun det. Det er jo trivelig at hun spør først, men hva skjer egentlig om jeg svarer nei? Som jo egentlig er sannheten. Ikke for å skryte, men kofferten min er et mesterverk i ”Stipi”-metoden (stappe i og presse igjen). Hver eneste kubikkmillimeter er utnyttet og er den først åpnet, får jeg den aldri igjen. Her finner du alt fra ukeblader, hårføner, powerlader til telefonen, hodetelefoner, ekstra jakke, ekstra genser og skjerf, en boks julekjeks og et glass multesyltetøy fra mamma. Alt pakket inn i et tykt lag med opptil en ukes gammelt skittentøy. Jeg tviler på at du har tenkt igjennom dette, men: – Så joda, for all del, bare åpne du! Dama er ikke så stor, men har overraskende sterke overarmer. Hun kan nok få lagt meg i bakken føre jeg får sagt ”snø”. Så jeg spare meg for en dårlig spøk denne gangen. Hun finner ei gammel vannflaske og ser medbærende på meg. Hvor lenge har den ligget der da? Det er nok på tide å kaste den. Hun tar flaska og ønsker meg god jul. Men jeg er ganske sikker på hun slår meg i ett eller annet register etter jeg har gått, og legger til en notis ”transporterer mystisk flaske mellom unormalt mye skittentøy”.

Aaaaim dreaming of a whaaaait Christmas

Nå har jeg en puls på rundt 217 i puls, superundertøyet er kliss vått av svette og jeg har for lengst mistet oversikten over hvor jeg har lagt lommeboka og passet mitt. Det dukker nok opp igjen.

Som et lite genibarn løser en rubikskube på noen sekunder, har jeg tømt innholdet av det fire boksene og pakket  innholdet tilbake på sin rette plass. De første damene i Tax-Free-butikken har allerede latt med få teste en ny parfyme eller var det en ny sort gin? Jeg smurte noe flytende på håndleddet, mulig det ble feil. Over høytalerne jomer ”Aaaim dreaming of a whaaait christmas”for sikkert sjuende gang siden jeg kom. Er det ikke deilig med jul?

Ikke Scrooge nei

Men den riktige julestemningen kommer ikke før du har lagt til en stor klype julehandel. Hvor er det bedre med julehandel enn på en flyplass? De fleste kommer nok på minst fem alternativer sånn i farta, men flyplasser er totalt undervurdert når det gjelder julehandel. Større og dyrere kjøpesenter skal du lete lenge etter. Julegaver fra en flyplass har et ufortjent dårlig rykte. Alle kjenner klisjeen om busy businessmenn som ikke har tid til barn og familie og som kjøper julegaver på taxfree før de reiser hjem lille julaften. Jeg kan tenke på tusen ting som er verre enn å få en julegave kjøpt på en flyplass. Jeg har nettopp gått forbi Coach, Bulgari og Hermes, yep, det finnes mye som er verre enn julegaver fra flyplassen.

En grande kopp julestemning, takk

Med mye folk, stort utvalg og begrenset med tid bør du ha en plan. Det har ikke jeg. Jeg handler et par solbriller og en veske, som jeg også dette året anser som en velfortjent julegave til meg selv. God Jul, Trine! Og på vei til kassa fyller jeg opp med en standardrasjon tyggegummi og en travel value pack med mascara. Greit å ha i bakhånda, skulle mascara bli mangelvare en dag.

Hendene verker av for mange bæreposer og venstre skulder har gitt etter fra tyngden av håndveska, PC-veska og nærmer seg brysthøyde, tendens synkende. Det er på tide med en kaffe! – Vil du prøve vår festivt julerøstete kaffeblanding ? Hallo, selvfølgelig vil jeg det! Om ikke annet for å unngå at det skulle være igjen noe av denne ”guffa” etter jul. Jeg forlater den koselige jenta bak disken med en kopp med mine to favoritter: kaffe og jul. Jeg frykter at resultatet er det samme som med andre komboer av to ting, som er helt greie hver for seg men som for all del ikke bør blandes, som sjokolade og alkohol, tannkrem og appelsin, — Moshino og H&M. I tillegg har jeg to julekjeks i veldig unaturlige farger og har gitt 100 kroner til en eller annet veldedig juleformål. Jeg faller ned på en stol i noe som ser ut som et snøras av bæreposer og vesker. Fri for all last slurper i meg en gingerbread latte, som etter smaken å dømme består av 33 % sukker, 33 % kanel, 33 % pepperkakekrydder. Er det kaffe i det heletatt der nede? Julestemning har tross alt sin smak. Jeg lener meg tilbake å tar meg litt tid å nyte førjulstiden og litt til ”peoplewatching” . De fleste springer for livet for å rekke et fly, de ikke kommer til å rekke. Snart blir jeg en av dem, for nå har jeg somlet så mye at jeg kjempesent til flyet mitt. Same procedure as every year!