Colourful street in Ol San Juan Puerto Rico

Feel-good-destinasjonen Puerto Rico

Feel-good-destinasjonen Puerto Rico 1366 890 Parsley of Happiness

Har du lagt merke til at Puerto Rico dukker opp i utrolig mange sangtekster? Det må det vel være en grunn til tenkte jeg og booket flybilletter. Her er det beste hot-spotene, pluss alt som ellers kan skje på en sånn reise…

SaveSaveSaveSaveSaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

Her finner du det beste av arkitektur og design:

Feel-good-destinasjonen Puerto Rico

Har du lagt merke til hvor ofte Puerto Rico dukker opp sangtekster? Det må det vel være en grunn til tenkte jeg og booket flybilletter. Er øya så  fargerik og pulserende som sangene vil ha det til? På veien hjem sitter jeg bare å nikker. Ja, det stemmer og det er umulig å få rytmene fra radioen ut av hodet. Her er det beste hot-spotene, pluss alt som ellers kan skje på en sånn reise…

Tre uker tidligere…

Jeg tror det er kultursjokk. Det er i hvert fall ikke lett å sette fingeren på, når en vilt fremmed dame i frokostbestillingskøen spør om å fotografere frisyren din, slik at hun kan ta med bildene neste gang hun går til frisøren å si:

– akkurat sånn vil jeg ha det!

Morgenstemning i San Juan

Foto: Trine Saurstroe

Å det må jeg bare si meg enig i, at det er lurt. Hun er i pensjonsalderen og sammen med mannen sin har hun flyttet ned fra Michigan til Puerto Rico til den avslappede livsstilen. Hun har håndveska godt plassert over skulderen, den er stor men dekker ikke helt over den vide blomstrede overdelen. Under den kakifargede capribuksen stikker det ut to gråhvite tynne legger, som er godt plassert i husmorssandalene.

Jeg har mintgrønnlakkerte negler, sjokkrosa sneakers og kort (veldig kort) blått hår. Som sagt jeg kan ikke helt sette fingeren på hva som ikke stemmer.

Mannen hennes holder på å dø av skam mens hun fotograferer, jeg tar det litt mer med ro. Jeg kommer jo aldri til å sette min fot på den caféen igjen så lenge jeg lever. Hun har jo sørget jo for det.

Kaffe eller ikke kaffe

Etter dette virker resten frokosten helt normal, bortsett fra kaffebestillingen kanskje. Den byr på litt forvirring.

– Vil dere ha kaffe?
– Ja takk, to cappuccino
– Hvilken type og hvor mye sukker vil dere ha ?
– Uten sukker, takk
– Sjokolade eller karamellsirup?
– Ingen av delene
– Men dere vil ha krem på toppen, ikke sant?
– Nei takk, helst ikke

Jenta ser oppgitt på oss, stryker over alt hun har notert så langt om cappuccinoen og skriver ”2 x kaffe med melk”

Andre land, andre skikker, tenker vi, mens vi prøver å drikke vår brennheite kaffe med melk som snerker seg.

Vann som lyser

Vi er på vei til Vieques, en øy utenfor Puerto Ricos østkyst. På sørsiden av øya er det en bukt med en av verdens sterkeste forekomst as morild. Dit skal vi!

For å friske opp naturfagkunnskapene litt. Morild er små plankton i vannet som lyser når de kommer i bevegelse. Frem til nå jeg har vel egentlig trodd at dette bare forekommer i eventyrene. Har du sett filmen Life of Pi? Et sted i denne historien kommer de i land i en bukt med morild, ta vekk ca. 95% av Hollywood effekter, og du har slikt det ser ut i virkeligheten. Litt mer naturlig og derfor enda mer fasinerende. Vi sitter i en kano i bekkmørket og ser ned i vannet som lyser opp vær gang vi tar et åretak eller en fisk svømmer forbi. Whaaaat?

Foto: Trine Saurstroe

Vieques var den delen av Puerto Rico som ble truffet først og med høyest styrke av Hurricane Maria i 2017. Øya ble forlatt til seg selv og brukte veldig lang tid til å komme på beina igjen. Et år etter orkanen, hadde de fremdeles ikke strøm.

Vi brukte alt for liten tid på øya. Foruten et lite veistykke med en håndfull restauranter og hoteller etter hverandre, er øya helt stille, grisgrendt og sjarmerende. Hester går fritt langs veien, det er langt mellom husene og den har noen av de fineste strendene som Puerto Rico har å by på. Det sier litt.

Men øya lever av turisme og trenger at folk kommer tilbake dit. Jeg kan bare bekrefte at som turistmål er øya absolutt på høyden igjen. Du mangler ingenting, bortsett fra masseturisme kanskje, som du finner nok av i resten av denne delen av verden.

Endelig et slag for eksponert betong

El Blok Vieques Puert Rico designhotel

Foto: Trine Saurstroe

På øyer fulle av nydelig kolonistil av alle sorter så langt øyet rekker, valgte vi hotellet El Blok. Et funky design hotell fra lokale arkitekter.

Det er vel ingen stor hemmelighet at eksponert betong ikke er min greie. Det er som ballerinasko, en trend jeg lekende lett hoppet over, og følte aldri noen grunn til å se meg tilbake.

El Blok er første gangen jeg har sett eksponert betong med wow-effekt. Vinduslemmer, eller sjalusier om du vil, i perforert betong. Det hadde ikke fungert i trønderlag, det bør nok være sol oftere enn en håndfull ganger i året for at effekten skal virke.

Exponert Betong på designer hotellet El Blok

Foto: Trine Saurstroe

Men på Puerto Rico nesten litt for mye sol og varmt midt på dagen, slik at solstrålene glitrer som en diskokule inn i rommet. Kjempekult, helt enkelt. Jeg forventer ikke at det samme kommer til å skje med ballerinasko.

La det være klart med en gang, dette er ikke et hotell for familier med barn, det er heller ikke et hotell for godt voksne, som ikke kan sove dersom det kommer litt (og jeg mener virkelig bare litt) støy fra gaten eller restauranten/baren i første etasjen. For alle andre er det er et lekent, stilig designerhotell, med en svært høy beach-vibe. Kombinasjonen kan virke litt forvirrende, men det fungerer helt greit. Dette er ikke øya for stiletthæler og sensible designerstoffer, uansett.

Moving on…

Av tidsgrunner valgte vi å fly til og fra Vieques, det tar ti minutter. Vi flydde fra flyplassen i Ceiba, sannsynligvis den beste flyplassen jeg har vært på. Ingen sikkerhetskontroll, check in tok 3 minutter med bagasje, det var nøyaktig 7,5 meter fra check-in-skranken til ”gaten”.

Vi hadde feilberegnet litt og kom halvannen time for tidlig. Det er vel unødvendig å si at dette var nok litt i det meste laget. heldigvis hadde vi med bøker. Dersom vi teller med de to brusautomatene i inngangshallen, er det to ”butikker” på flyplassen.

Kystvei Puerto Rico

Foto: Trine Saurstroe

Vi kjører sørover langs Highway 3, et sjarmerende stykke kystvei fylt med palmer, sandstrender og fjærastein. Her får du også et lite inntrykk av hva hurricane Maria har gjort med landskapet på Puerto Rico. Halvparten av palmene mangler tretoppper og står der som grå søyler og kunne like gjerne vært ailiens fra en sci-fi-film.

Vi kjører innom byen Yabucoa, som etter sigende skal være et lite hightlight på reisen. Vi stopper på et nedblåst kjøpesenter for å skaffe mer vann. Noen fugler hadde bygd reir inni lysbokstavene på senteret, men ellers er det ikke mye å se, verken her eller inni byen, vi kjører videre.

Trenger vi vinterdekk i Puerto Rico?

Puerto Rico

Foto: Trine Saurstroe

Veien vi velger videre til Ponze er en opplevelse i seg selv. Veiene i Puerto Rico er i overraskende god stand, sammenlignet med for eksempel Cuba eller Jamaica. Men gud skal vite at de ikke hefter med svinger i oppoverbakke. Skal du opp, går veien direkte uansett hvor bratt det er.

Instinktivt tenker jeg hvor ille denne veien må være på vinterstid? Så kommer jeg på at det ikke er vinter, snø og is i Puerto Rico, men blir ikke roligere av den grunn. Dette er som en ekte berg-og-dalbane, mellom vidstrakt utsikt og vibrerende natur i 4k-farger, har jeg sommerfugler i magen og ler hysterisk. Men girkassa holder og vi kommer oss gjennom Bosque Estatal de Carite skogen i god behold og mange fine bilder senere.

Vi ankommer Ponze i den første skikkelige regnskuren vi har hatt på turen. En regnskur som kan gå en massasjedusj en god gang. Bommen til hotellparkeringen åpner seg ikke, så jeg går ut av bilen for å finne ut hvordan vi kan komme inn. Jeg finner endelig en jeg kan spørre, han bekrefter at vi står ved riktig inngang og at jeg skal snakke med han som sitter i bua.

Det sitter ingen i bua, men jeg finner en annen som forklarer at de venter på at en ambulanse som har hentet noen fra bygningen ved siden av, skal kjøre ut. Og at vi ikke kan blokkere veien for den. For all del skal vi ikke det, vi venter, det regner.

Jeg har vært ute en regnværsdag før

Ponze Torg Puerto Rico

Foto: Trine Saurstroe

Vi overnatter i Ponze Plaza Hotel & Casino, et lite uavhengig boutique-hotell bygd i 1882 og er et av de edlere hotellene midt gamlebyen. Den gamle delen av hotellet strutter av spansk kolonistil. Alle rommene fører ut mot verandaer romantiske skodder som strekker seg rundhele innsiden av bygningen med utsikt mot den åpne terrassen på innsiden.

Jentene sitter rundt i lobbyen i lekre designerklær og stiletthæler. Jeg kommer blaut som ei drukna katte, håret klistrer seg fast i panna og den hvite overdelen min har for lengst gitt opp kampen om å skjule noe som helst, la meg tilføye at dette er ikke til fordel for noen! Ikke et av mine beste øyeblikk.

Ikke et av mine beste øyeblikk.

Etter litt mer forvirring av ulike slag, går vi inn på rommet vårt i den historiske delen av hotellet. Rommet er innredet med tunge, mørke tremøbler i kolonistil, gulvene er dekket med sjakkrutete fliser helt ut mot den lille balkongen ut mot gata. Hvem bryr seg om et make-upen har rent nedover, langt forbi halsen?

Grafitti på Puerto Rica

Foto: Trine Saurstroe

Litt irriterende er det kanskje at rommet bare har en lyskilde, og det er taklampen midt i taket med bryter ved døra. Snodig. Men spør likevel om et rom i den gamle delen, rommene i den nye delen av hotellet, kunne ha vært et hvilket som helst kjede-hotellrom, hvor som helst i verden.

Brannstasjon med stil

Ponze har litt og hvert å by på for turister, men er du ute etter design og arkitektur, bør du bli i den gamle delen av byen. Her ligger den ene vakre kolonialbygninger etter den andre, som en rad nyblekede tenner. Bare Parque de Bombas er et noe skurrilt høydepunkt. Den rød og svart-stripede bygningen var Puerto Ricos første brannstasjon, men har vært et historisk museum siden 1990.

Parque de Bombas Ponze

Foto: Trine Saurstroe

Dersom du ikke har fått nok av denne stilen, bør du ta turen opp til Museo Castillo Serrallés. Dette slottet ble bygd så sent som i 1930 av arkitekten Don Pedro Adolfo de Castro y Besosa. Han brukte elementer fra arabisk-spanske-verdenen, også kjent som ”the spanish revival” i arkitekturverdenen på den tiden.

Slottet er nå et museum, fylt til randen med både design-, interiør- og arkitekturgodbiter fra flere epoker.

Her er atomkraftverk og surfing liksom litt av det samme

Alt Puerto Rico har vært hittil på reisen, er Rincon ikke. Vi tar en brå høyresving opp en bakke og kommer opp på en høyde og alt vi ser er hav i alle retningen.

Soloppgang på stranden i Rincon

Foto: Trine Saurstroe

Skråningen mellom oss og havet er Rincon. Veien dit går langs Route 413 også kalt ”Road to Happiness”. Dette virker ganske så lovende, og vi håper den gir en forsmak på det som venter oss.

Langs veien ligger små hus og garasjer, som gjør nytte som utleie av surfbrett, surferskole, coctailbar (er rimelig sikker på at der er en 24 timers happy-hour her), en burgerrestaurant og flere surferbutikker.

Cottage beach Puerto Rico

Foto: Trine Saurstroe

I 1968 var Rincon var vertskap for en internasjonal surfekonkurranse. Etter at konkurransen var over, var det mange surfere som aldri forlot byen (om kan kalle det en by). Som det måtte gå, er Rincon blitt et surferparadis for både fastboende og turister. Men det må sies, at turistmengden her er betydelig mindre enn den er på østsiden av øya.

Hadde jeg bare skjønt reglene, hadde jeg blitt surfer

Arkitektonisk er ikke dette turens høydepunkt, men hvor mange plasser kan by på et nedlagt atomkraftverk, et fyrtårn og en av verden beste surfestrender?

Ok, dette med atomkraftverket høres kanskje ikke spesielt turistvennlig ut, men også dette er noe som er blitt igjen fra  60- og 70-tallet. Atomkraftverket ble lagt ned i 1968 etter bare fire års drift. Nå danner ”the Dome” bakgrunnen til den ikoniske surfer-stranden domes beach og er en perfekt spot for solnedganger.

Hvorfor har jeg aldri vært på en surfekonkurranse før?

Det Rincon mangler av design og arkitektur, tar den igjen med sjarm, en laid-back atmosfære og en mulighet til å komme bort fra en ellers hektisk hverdag.

Den har en koselig plass på torvet, omringet av søte små butikker, restauranter, kunstatelieer og coffee-shops.

Morgen Kaffe på verandan med utsikt mot sjøen

Foto: Trine Saurstroe

Vi bor i et enkelt innredet trehus. Dette er vår base de tre ukene vi er på øya. Lyse farger, treverk og sikkert 37 forskjellige uroer, det er karibisk arkitektur og design på sitt beste. Fra verandaen har vi utsikt utover sjøen og kan usjenert drikke morgenkaffen ved soloppgang.

Mens vi er her holdes surfekonkurransen Corona Pro Surf Circuit 34th Edition. Som surfer-turnerings-jomfru, må jeg fastslå to ting:

  1. Jeg vil aldri skjønne reglene i en surfekonkurranse
  2. Hvorfor har jeg aldri vært på en surfekonkurranse før?

Dette er noe av det feteste jeg har sett på lenge. Tenk i retning festival, strandparty, idrettskonkurranse, ta det beste utav alt det, legg til to pina coladaer og du har et surfermesterskap!

Ikke spis gul snø, men hva med rosa vann?

Helt nederst på Puerto Ricos sørlige vestspiss, ligger Cabo Rojo. Dette er litt forvirrende, etter som både byen, et naturreservat og hele området heter Cabo Rojo. Det er ikke hit du vil, skikkelig pent blir det helt nederst på sørspissen. Dette stedet har tre ting å by på: de rosa saltpannene, et fyrtårn med en spektakulær utsikt og høy selfie-faktor og en strand som kan ta pusten av de fleste.

La oss starte forfra:
Rosa vann i Saltpanner i Cabio Rojo

Foto: Trine Saurstroe

I områdene før du kommer helt ut til havet, las Salinas, blir brukt til å utvinne salt. Saltinnholdet gjør at vannet i saltpannene blir helt rosa.

Jeg er glad i rosa, men de uttørkede landområdene og den unaturlige fargen gjør det umulig å ikke føle seg en del av en actionfilm etter dommedagen, men interessant er det uansett. Bli stående i noen minutter og ta bilder.

Videre ut mot sjøen kommer vi til fyrtårnet Los Morrillos. Det ble bygd i 1882 og var bemannet frem til 1967, da det ble automatisert, men i drift er det fremdeles. Det peneste med fyrtårnet er de mintgrønne vinduslemmene og utsikten fra kalksteinklippene, som på det høyeste ruver 60 meter og lite gjestmild over det turkisblå havet. Ha kameraet klart!

Vinduslemmene var limegrønne, når de ble restaurert i 2002, men solen har gjort de Mintgrønne. Personlig er jeg glad i mint.

Når du har fått alle bildene i boks, er det tid for litt strandliv. Stranden la Playuela inni bukten bak fyrtårnet, er en av de fineste strendene jeg har sett. Vaniljegul pulversand rundt hele bukten med krystallklart vann.

I følge de som bor i nærheten, er denne stranden et attraktivt utfluktsmål i helgene for de fastboende, da kan det bli veldig fult. Vi er her midt i uka, og selv om vi ikke er alene, var det enkelt å få en plass litt for oss selv. På en sånn dag, kan du enkelt tilbringe en hel dag her.

Vi har brukt de første ukene på å lande, komme inn i øy-rytmen som de karibiske øyene er så kjent for, Puerto Rico er inget unntak. Skuldrene er nå så langt nede at jeg snart kan ta på meg badebuksa uten å bøye knærne.

Det er på tide å sette opp tempoet igjen. Vi kruser østover mot San Juan.

Som tatt rett ut av et postkort

San Juan sies å være en av Karibias peneste byer. Å det må jeg si meg enig i, men jeg frykter den mer postkort-pen og enn en by-å-bo-i-pen.

La meg forklare. Jeg bor i Salzburg i Østerrike, en by hvor nesten alle gatene i gamlebyen kan plasseres på et postkort. Gamle gotiske kirker, bygninger fra barokktiden og en hovedgate som er så stilistisk, at ikke en gang McDonalds fikk bruke den gule M-en sin, men måtte henge opp en M i messing. Alt dette er kjempefint, men går jeg igjennom byen, har jeg ofte følelsen av at dette ikke er min by, men turistenes by. Min by er en by, hvor jeg har lyst til å sette meg ned på (nesten) hver kaffe og leve. En som ikke er helt postkort overalt liksom.

Eller for å bruke et annet eksempel, det er som stuene i ukebladet og instagram. De er bare sååå lekre og velstelte. Men hjemmekoselig blir det jo først når avisene flyter over stuebordet, veggene er fylt med barnetegninger og stolryggen har hull i stoffet etter at katta har brukt den til kloretre i årevis.

Det samme gjelder San Juan. San Juan er så fin at minnekortet på kameraet gulper av plassmangel etter en halv dag i byen. Men hvor ekte er dette egentlig?

Hjelpe og trøste deg om du kommer du til byen akkurat i det er cruiseskip har kommet i havn

Hjelpe og trøste deg om du kommer du til byen akkurat i det ett eller flere cruiseskip har kommet i havn. Da er det bare å følge strømmen så lenge du orker, og deretter søke dekning på en café utenom turistmila og vente til det hele er over. Men er du oppe tidlig nok, eller er der i en periode uten cruiseskip og høysesong, vil du elske byen.

Vi bor på Hotel El Convento. Et nydelig innredet hotell i kolonialstil, med masse historie. Hotellet var et nonneklosteret fra 1651 til 1903, derav navnet. Siden 1957 har det vært et hotell, den gang var målet å gjenskape den spanske gulltiden. Siden den gang har hotellet gått igjennom opp- og nedturer, og flere renoveringer, men i dag er det et vakkert, eksklusivt lite hotell med masse historisk sjarm og et must for arkitekturfans på besøk i San Juan.

For å gjøre en lang historie kort, her er de mest fotogene gatene, som du kommer til å elske:

Calle Fortaleza, San Juan

Foto: Trine Saurstroe

Calle Fortaleza

Denne gaten er helt nederst på vestenden, dette er den gaten med paraplyene.

Katedralen in San Juan

Foto: Trine Saurstroe

Plaza de las Monjas

Her ligger det tradisjonelle hotellet El Convento, Catedralen San Juan og rett ned gaten Calle de San Juan finner du til San Juan porten og den gamle bymuren. Her har du også fine eksempler på den blå brosteinen som er så typisk for San Juan. Har du 5 minutter i San Juan, er vel dette plassen.

Colourful streets in Puerto Rico

Foto: Trine Saurstroe

Calle San Sebastian

Mer San Juan får du ikke. Fargerike hus i alle kombinasjoner hele gaten. Jeg ser noe rosa!

Calle Norzagaray

Bred gate som skiller bymuren fra gamlebyen. Herifra har du utsikt til og tilgang til den fargerike, men fattige bydelen La Perla, som er blitt et populært fotomotiv. Musikkvideoen til Despacito er spilt inn her.

Calle Imperal

OK, her er det bare døren som er malt som et skilt som er noe å fotografere, men det er derimot veldig stilig.

Calle o´Donnel

Gatene her nede hvor cruiseshipene legger til kai kan virke litt kunstig. Men det er noen fine og koselige strøk her, som denne plassen.

El Callejón De La Tanca

Foto: Trine Saurstroe

San Juan er litt forvirrende, ettersom Calle de la Tanca, Calle Tanca eller Callejon de la Tanca ser ut til ut til å være en og samme gaten. Calle San Sebastian er beskrevet som Rue Saint Sebastian på et gateskilt. Men nå er ikke gamlebyen så stor, du finner nok det du leter etter.

Old San Juan street painted door