Kjempeherlige julefilmer – men har du egentlig lagt merke til julepynten?

Ingen av julefilmene får spesielt gode kritikker, men likevel blir de klassikere og vi ser de igjen år etter år. Family Stone er ikke noe unntak.

Sarah Jessica Parker sørger for flere «nei, du sa ikke det akkurat nå-øyeblikk» i atter en film gjør at vi ønsker oss minst 7 søsken med familie, som alle kommer hjem til jul hvert år. (jeg spør meg alltid, hva med familien til den andre halvdelen?!?!?, men dette er vel flisespikkeri)

Nok et eksempel på at bruker du nok penger, er det bare så dårlig filmen kan bli. Stappfull av skuespillere fra den øvre enden av lønningsskalaen, et hus som virker altfor stort (les: for dyrt) for resten av levestandaren til denne familien, men vi elsker det.

Huset er fylt med helt vanlig, litt av hvert julepynt, som ser ut som det tilfeldigvis henger der det henger. Jeg tipper på at ingenting er tilfeldig i scenene på denne filmen.

Og plutselig vil en kjent og kjær sang aldri bli det samme igjen.

Engelsk jul er ofte litt over the top for min smak. Litt for mye karneval, glorete papirhatter og konfetti, og litt for lite koselig, varmende romjul. Men Love Actually styrer unna de verste hattene og blir bare bedre for hver gang du ser den.

Jeg undrer litt på om Love Actually faktisk ble laget som en julefilm, eller om det bare vare en romantisk komedie som tilfeldigvis foregår sånn litt før jul? Ikke lett og si.

Men huset til Liam Neesons karakter er design på høyt nivå. Hytta til Colin Firth karakter i Portugal har lite med jul å gjøre, men en sånn må vi ha. Eller er du den som foretrekker den loft-inspirerte leiligheten til Andrew Lincoln (han med plakatene til Keira Neigthly) fylt med kunst og malerier opp til taket?

Uansett her er det mange godbiter for en skikkelig god julefilm.

Dette er en nyere modell og fra en lang liste med netflix sine egenproduserte julefilmer. Like sikkert som at julepynten dukker opp i butikkene allerede i august, er at det spys ut julefilmer fra alle som kan slå på et kamera fra tidlig november. Ikke alle er bra, eller la meg være mer presis: de fleste er elendige. Men som vi vet finner selv en blind høne et korn i blant, så ved denne mengden julefilmer, er det nesten til å unngå at ikke én i det minste er passabel.

The Princess Switch er akkurat det: passabel. Som alle andre amerikaproduserte julefilmer, hvor en amerikansk jente kommer som et friskt pust i de inntørkede europeiske kongehusene, gir også denne filmen et håpløst feilaktig bilde av europeisk monarki. Men dette er ikke noe som kommer til å endre seg med det første ihvertfall. Hallo, det fungerte jo ikke i virkeligheten en gang?!?!?!

Men sånn pynt og interiørmessig sett er bakeriet til hovedpersonen et lite julekos-highlight. Og hytten/leiligheten de bor i mens de er i kongeriket Belgravia er til å dø for den óg. Så vi lar det gå for denne gangen også (og sannsynligvis neste jul, og julen etter det, og julen etter det igjen…)

Det er to av disse julefilmene, de er begge allright. Hallmark er kjente for sine bussladninger av nye julefilmer hvert år, alle svært, om ikke politisk korrekte, så ihvertfall særdeles moralsk korrekte. Ikke noen nakenscener her nein! Og for at det ikke skje noe usømmelig i mellomtida, enderfilmene som regel med at han frir til jenta etter å ha kjent hverandre i 5 dager. En skikkelig «american lovestory».

Men dette er en av disse unntakene, vi har snakket om, som danser litt ut av klisjerekka. Ok, så vet du hvordan filmen ender før introen er ferdig. Men dette er jo ikke uvanlig, jeg kan fortelle deg nå at i den neste Avenger-filmen ender med at de redder verden, universet eller hva nå de måtte redde til slutt.

Og er vi ikke alle  litt skuffa innerst inne når julefilmen ikke har en happy end?

Akkurat – så slutt å klag. Mrs Miracle filmene har fine hus og leiligheter og er super julete. Det er i grunn alt du trenger.

Det er noe med New York og høst og jul som passer sammen som hånd i hanske. Hallmark har for øvrig nesten patent på dette, julefilmene begynner med noen one-size-fits-all-scener fra New York i snødriv. Selv om resten av filmene foregår på sommeren, har du fått et par scener fra en snødekt Central Park, og det er alt du trenger for å komme i julestemning og putte filmen på julehylla.

Derfor kan du ikke ta feil med Home Alone 2: Lost in New York. Selv om begge de første (her burde filmskaperne ha sluttet mens leken enda var god) er skikkelige førsteklasses juleunderholdning for hele familien, er Lost in New York min favoritt.

De første scenene i McAllister-huset er alltid et hurtigkurs i amerikanske juletradisjoner, men etter det har du bare lyst til å vandre rundt i New York ved juletider. For ikke å glemme lobbyen til hotellet. En dag skal jeg også bo her noen dager før jul. En dag…

Det er mye som bare er så feil, men også så mye bra med denne filmen. Spesielt feel-good-faktoren for kjørt seg skikkelig gjennom hele filmen. Den gjør narr av alt som er juglete, søtt og godt med julen og tråkker det ned i gjørma.

Men innimellom er filmen julehygge på høyt plan og til slutt, det vil si moralen av historien er, ja du gjettet riktig, familie og venner og juletradisjoner er det beste som fins.

Fortalt på en noe utradisjonell måte, men den er verdt å unnsette en kveld på. Bare pass på at du har julegløgg eller lignende i hånden før det begynner, du vil komme i stemning.

Så, er blå jul noe vi kommer til å fortsette med?

Er dette en julefilm, en høstfilm eller en film som tilfeldigvis foregår sånn rundt, litt etter jul? Den krysser av alle rutene for en god chick-flick og det er mye verre ting du kan sløse bort vinterkvelden med.

Til gjengjeld har den mindre julepyntdekorasjon. Leiligheten til Sandra Bullock er trivelig nok for én person, luksusleiligheten til hennes «kommende» er superstilig, om ikke veldig steril og huset til den nye familien i kjent og kjær amerikansk overdådig juggelpynt.

Kanskje er filmen en liten leksjon på hvordan vi ikke bør pynte, om ikke annet. Sånn at den guilty pleassure av en film, ikke er helt guilty i alle fall.

Dette er en serie og ikke en film, men med litt godvilje kommer du gjennom hele serien på to kvelder (i mellomtiden trenger du nok tre kvelder, det kom en ny sesong…).

Når du er på leting etter julefilmer som ikke er komedier eller for barn, er det nesten umulig å ikke bli fanget i spiralen av Hallmarkfilmer. Noen av de er greie nok, men vi er lysår unna å «keeping it real» og overraskende twists and turns. Derfor er denne serien så herlig. Du vil nok ikke gapflire av filmen, men det yrer av «ja, den var god» og «ja, det er jo sånn»-momenter. Også litt kribling i magen da.

Selv om den er full av stereotyper, er det gjort ingenting for at ting skal se finere ut enn de faktisk er. Og det er dette som gjør den til en julehit og god inspirasjon for enkel nordisk julepynt med begge beina plantet godt på jorda.

Det er mulig du må se denne flere ganger før den varmer og du legger den til julefilmplaylista di. Første gang jeg så den, syntes jeg den bare var dyster og deprimerende. Hverken glade jul eller rockin around the christmastree her, nei. Det ble likevel til at jeg så filmen igjen, og nå blir den bare bedre og bedre for hver gang jeg ser den.

Diane Keaton har fremdeles de samme klærne, som hun har hatt i de siste 20 filmene hun har vært med i, og hvorfor i all verden må hun absolutt synge i hver av dem også? Amanda Seyfried er også med i denne filmen, hun kan faktis synge, men hun lar de ikke slippe til i det hele tatt.

Bortsett fra det, så er dette en feel-good-julefilm med julepyntede kjøpesenter og julegater og familiens hus er stort og lyst og varmt og fylt til randen med julepynt.