Sukker har det virkelig ikke lett for tiden. Det har gått for å være løsningen på alt, til å være statsfiende nummer en. Selv om det får stor konkurranse fra hvetemelet om den tittelen, rager den nok fremdeles som nummer 1.

Sukkergenerasjonen

På ett eller annet sted i historien gikk sukker fra å være noe man spiste til dessert eller til kaffen, til å være absolutt overalt. Jeg er tilhører det jeg gjerne kaller sukkergenerasjonen. En herlig barndom fylt med husholdningssaft, sunda og thousand island, mye thousand island. Jeg var der den dagen man kunne kjøpe halvliters brusflaske i plastflaske med skrukork. Nå kunne man faktisk ta med seg flytende sukker overalt. Vi hang så og si på en intravenøs diabetes katalysator døgnet rundt.

Trist avskjed

Så ble sukkeret roten til alt vondt. Jeg beklager dette billige ordspillet, men alle som har hatt tannverk eller trengt en ”rot”-fylling, vet hva jeg snakker om.

Vi måtte skille oss fra de produktene som vi hadde blitt så glade i, eller ty til nødløsningen, den sukkerfrie varianten.

– Å joda, det smaker like godt, som med vanlig sukker.

Like godt, my a**. Hvor mye de enn prøvde, så var det som å sette tennene i noe syntetisk med et hint av tannkrem og halspastiller.

Så begynte avvenningsfasen, tee uten sukker, kaffe uten sukker, eplemos i stedet for sukker i kakedeigen. Der er ikke noe å si på kreativiteten i hvert fall. Noen mener vi vil spise mindre sjokoladen når den er kjøleskapkald. Eller kanel på kaffen, stopper sukkersuget. Gjør det ikke.

Er det søtt, er det håp

Også ble Stevia tillatt i Europa. Et produkt som er 300 ganger søtere enn sukker, uten at det gir karies eller har kalorier. Dette hørtes jo vidunderlig ut. En venninne av meg gikk til og med så langt, at hun la skylda på EU, for at hun var overvektig, fordi de ikke hadde tillatt stevia før nå. Men nå  skulle alle disse problemene bare forsvinne som luft.

Det skulle bli den store gjenforeningen med det søte liv. Med store forhåpninger smakte jeg stevia for første gang, og joda søtt var det. Etter årevis med abstinens var det som en munnfull lykkehormoner. Den andre gangen gjenkjente jeg den flaue ettersmaken, som absolutt ikke er sukker. Tredje gangen følte jeg at jeg tygget sukkerfri tyggegummi med sjokoladekakesmak. Det skulle være en sjokoladekake. Det er søtt men ikke sukker. Nå vet jeg det altså, dette er smaken av skuffelse.